Simeon Thoresen Fan Site - Interview witk KO Magazine

Ny gutt i gata

Simeon Thoresen (22) fra Sandfjord er blitt en del av gjengen som trener under svenske Marcus Jacobsen i Oslo. Her er han i godt selskap med Thomas Hytten og Joachim Hansen.

– Jeg vet egentlig ikke hva som fikk meg inn i Mixed Martial Art (MMA). Jeg begynte med Karate når jeg var liten, men det var ganske kjipt å stå på rekke og lære Kata. Det var ikke så spennende i lengden. Derifra gikk veien over til Thaiboksing. Det var mer i min gate. Så har det hele utviklet seg videre, sier Simeon.

– Min første kamp innen MMA var i klubbmesterskapet. Jeg gikk mot en bryter og fikk relativt mye juling. Det var ganske pinlig. Da begynte jeg virkelig å trene, og supplerte med brasiliansk Jui jiutsu. Etter militæret ble det hard trening i ett år. Jeg stilte opp i Submission Wrestling et par ganger, og fikk både gull og sølv. Dette fungerte og var virkelig gøy. Det ble 15 kamper på tre måneder. Dette ble observert, og jeg fikk tilbud om en C kamp innen shootfighting. Det tilbudet sa jeg ja til. Kampen gikk veldig bra, og jeg vant 3-0. Jeg dominerte kampen både stående og på bakken.

Nå har jeg flyttet til Oslo, og trener med Joacim Hansen og Marcus Jacobsen. Nå prøver jeg å få masse kamper, men i Skandinavia har motstanderen tendens til å trekke seg av forskjellige grunner. Jeg synes det er mye prat og lite action på noen av disse utøverne. Men, jeg skjønner det på en annen måte. Det er tross alt en hard sport. Er du ikke godt trent, så sliter du, sier en veltrent Simeon med en trivselsvekt på rundt 80 kilo.
– Nå har jeg trent MMA siden 2003. Jeg er treningsvillig, og kombinerer nå dette kjøret med boksing, hvor jeg har vunnet min første kamp. Kanskje jeg burde prøve kickboksing, også. Jeg kan jo faktisk sparke.

– I den siste tiden har Ultimate Fighting Championship (UFC) og ”bloodsport” endret seg. Før var det stilart mot stilart. Utrente mennesker som ville prøve seg. Se hvor tøffe de var. De ville inn i buret og slåss.

– Nå trener alle alt: bryting, boksing, kickboksing eller f.eks thai boksing. Før var de spesialister på sin egen stilart, og mye av utfordringene lå der. Nå er det vel egentlig bare bryterne som vil klare seg som spesialister. Kun boksing holder ikke. Det arrangeres store show, og sporten har blitt populær, og vokser. Nå er det utøvere med karakter som går inn og sloss. Det er enorm publikumsoppslutning. I Japan kan det komme over 50.000 på store show.

– I USA har de lagd en reality serie som heter ”Ultimat Fighter”. Der sender man inn 16 kampvillige menn inn i et hus, med full kameradekning i beste ”Big brother” stil. Det blir mye trening og slåssing. Programmet har to millioner seere. Vinneren får kontrakt med UFC. Her snakker vi om million-kontrakter. Nå øker interessen for sporten i USA, og medfører at det blomstrer opp mindre organisasjoner som ønsker seg en bit av kaka.

Hvordan forbereder du deg til kamp?
– Det å lære å kontrollere nervene er spennende og viktig. Min første kamp ble klar en uke før kampstart. Da ble det ikke tid til noe langvarig grubling. Jeg fikk en spesiell sinnsstemning på trening, og ble vanvittig fokusert på det jeg skulle gjøre. Normalt er det jo mye pisspreik og tulling på trening. Men da holdt jeg kjeft, og trente på det jeg skulle.På kampdagen er det viktig å være mest mulig i ro. Spare på kreftene og forbrede seg mentalt.

Hvordan føles det på vei inn til buret?
Jeg er spent, veldig spent. Pulsen er relativt grei, men det er noe spesielt når de låser døra i buret etter deg. I min første kamp var det 2000 tilskuere som peip meg ut. Da motstanderen kom, eksploderte salen i vill jubel. Jeg følte meg litt nummen da. Da kommer tankene: hva er det jeg driver på med? Men, som ”under dog” blir jeg tent og fandenivoldsk. Jeg skal vise publikum at jeg har noe der å gjøre.

Hva er spesialiteten din?
Jeg er en allrounder. Jeg kan bokse, bryte og sparke. Jeg gjør det bra i stående kamp, og på bakken. Jeg er bra teknisk, og har faktisk avgjort kampene med det.

Hva blir det neste for deg?
Det blir først og fremst en boksekamp, så får vi se.

Hvor vil du med dette?
Det er mulig å leve av dette, men da må du opp i verdenseliten. Med 10-15 kamper og bra utvikling, så bør jeg kunne være der. Det er mange som tenker slik, og det er de færreste som får oppleve det. En må ha gode kontakter og et solid nettverk. Det er ikke lett å kombinere dette med jobb eller skole. Det er knalltøft, lite sosialt liv, og ingen festing.

Hva skjer om du blir skadet?
Jeg har hatt utrolig flaks til nå. Nesten ingen merker etter kampene. Kun en liten kul på haka. Han jeg gikk mot i England hadde en del blåmerker. Slik blir det med fire oz hansker. Hvis det skal opereres og meisles, så får det bli på slutten av karrieren. Det er jo en kalkulert risiko!

Jeg synes det er virkelig gøy og spennende å gå opp i ringen for å konkurrere. Det er et skikkelig rush. Et adrenalinkick. Jeg føler meg veldig levende når jeg konkurrerer i denne sporten. Og det føles godt å vinne. Det er likt i alle idretter.

Det er en ekstremsport, og det er mindre skader enn man skulle tro. Vi kan jo gi signaler om å gi oss. Det gjør du med et lite klapp på motstanderen eller i bakken. Skader tar tid og hindrer deg i den daglige treningen. Det er lov å bruke hue. Jeg vil heller stoppe kampen, og trene på den feilen jeg gjorde, enn å ikke gi meg, og kanskje få et skadeavbrekk. Det er nok mange som er for stolte til å gi seg på både trening og i kamp, men det handler om intelligens.Den intelligensen skal føre meg til topps, avslutter Simeon.

Knockout Magazine nr. 6 - 2006